Overskriften
skulle kanskje sjokkere: Oslo-ungdommer med innvandrerbakgrunn føler
seg ikke norske, selv ikke de som er født i Norge. NOVA-undersøkelsen
forteller om betydningen av å ha en utenlandsk bakgrunn: det sitter i.
Det er ikke funnet som er slående, men undertonen om at noe har sviktet
og at målet med integrering er at alle skal bli like. For mange med
flerkulturell bakgrunn er målet nemlig ikke å bli helbarket nordmenn,
men å bevare en identitet som ikke bare rommer det norske, men noe mer.Hvor hører jeg hjemme?
Jeg har brukt en betydelig del av de siste 12 årene på å finne ut hvor jeg hører hjemme. Svaret burde være opplagt: jeg er jo født og oppvokst i Norge.Faren min kommer fra Bygde-Norge, moren min er som meg født av et såkalt flerkulturelt ekteskap og er halvt sveitsisk og halvt iraksk. Jeg har alltid vært tiltrukket av internasjonale miljøer og har tilbrakt mange år i utlendighet - studier i USA og Syria og arbeid i Sør-Øst-Asia og Karibia.
For åtte måneder siden fikk jeg hjemlengsel, flyttet hjem til Norge og ble møtt med et uventet spørsmål: «Har du tenkt å bli norsk nå?» Hva ellers skulle jeg være? Men når jeg tenker meg om, stopper ikke svaret med en bekreftelse. Ja, jeg er norsk - det vil si - jeg har mye av det typisk norske i meg: Grunnverdier om rettferdighet og likeverd, bena noenlunde godt plantet på jorden.
Men jeg vil ikke bare kalle meg norsk. Identiteten rommer deler av andre kulturer som jeg er født med og har lært å kjenne fra innsiden. Fremfor å føle meg mindre norsk, vil jeg heller si at jeg er mer av noe annet. For det er ikke noe «mindre» å kunne flere kulturer og språk og befinne seg på innsiden av ulike virkeligheter.
NOVA-undersøkelsen setter likevel søkelyset på noe viktig. Selv om målet med integrering ikke bør være å utviske forskjeller, må ikke opplevelsen av å være annerledes utfordre følelsen av å være verdsatt.
Opplevelser i barne- og ungdomsårene kan særlig sette spor. Jeg husker da jeg begynte i tredje klasse på en norsk skole og gruet meg til å ta frem matpakken. Den besto ikke av knekkebrød med brunost eller Nugatti, men en hel tomat og ris eller vinblader. Jeg ville helst gjemme maten min kjære mor hadde forberedt med omhu. Skolen er et godt sted å begynne, og vise at det som er annerledes ikke må undertrykkes, men fortjener å dyrkes på samme måte som norskheten.
Ikke prøv for hardt!
Når noen av mine venner med utenlandsk opprinnelse nå prøver å finne frem i det norske landskapet og forsøker å bli mer norske, er mitt råd: ikke prøv for hardt. Nå snakker jeg ikke om selvfølgeligheter som det å lære norsk for å kunne delta fullt ut i samfunnet, men om kulturelle kjennetegn. Å ha en utenlandsk bakgrunn varer livet ut og skaper en sammensatt og til tider kompleks identitet. Men det er ikke noe galt med det. Det gale ville være å se det som noe som hemmer eller må begrenses. Hvis det å bli mer norsk betyr å være mindre seg selv, er prisen for høy.Jeg vil heller si: ja takk, begge deler. Vi kan berikes uendelig av det unike andre har og er.
Hentet fra: aftenposten.no
Alv Dahl
