Kjempers fødeland

Kristofer Hivjus suksess i USA lover godt for andre norske skuespillere som vil gå samme vei.

Kristofer Hivju har grunn til å smile i det røde skjegget. Selveste Hollywood har funnet ut at den norske skuespillerens røslige skikkelse og uttrykksfulle nærvær, som i en årrekke har vært å finne på scenen på Trøndelag Teater, er noe de kan anvende. Hivju er nå hyret inn både til Will Smith-filmen «After Earth» og til rollen som Tormund Giantsbane i den populære tv-serien «Game of Thrones». Andre norske skuespillere bør følge med og notere. Det er flere grunner til at Hollywood skuer mot Skandinavia.

Den første er fascinasjonen for det nordiske som er overalt i populærkulturen om dagen. Nordisk krim slår an internasjonalt i bok- og tv-serie-form. En vag saksisk-skandinavisk middelalder har inspirert kulturen til folkene i nord slik den skildres i «Game of Thrones». Christ Hemsworth ble stjerne som norrøn tordengud i superheltinnpakning i «Thor». Alexander Skarsgaard, sønn av Stellan, skaper ukentlig kollektiv eggløsning blant de kvinnelige tilhengerne av suksesserien «True Blood», der han spiller en machiavellisk vampyr som har en menneskelig fortid som vikingprins og som går under det geografisk usubtile navnet Eric Northman. De andre skandinaviske skuespillerne som ble vurdert for rollen, deriblant flere norske, må tilgis en ørliten gremmelse over muligheten som glapp. Men det kan hende det kommer flere.

Den tårnende Hivju, som alltid har utøvd sitt yrke med en viss voldsomhet, ser ut som en troverdig, nei, sannsynlig øksesvinger, en kjempers banemann. Han går rett inn i en slags vag forestilling om det vikingaktige som i 2012 åpenbart er etterspurt.

Den andre grunnen er at filmbransjen stadig trenger nye fjes. I november 2010 skrev Los Angeles Times om at agenter og studiosjefer hadde begynt å tenke på Skandinavia som den neste talentfrontieren, etter at «vinduene hadde lukket seg» mot Storbritannia og Australia. Skandinaviske skuespillere var kjent for sine gode engelskkunnskaper, og suksessen til Stieg Larssons Millennium-romaner hadde skapt ny interesse for regionen. Så langt er det imidlertid først og fremst svensker og dansker som har nytt godt av den sveipende lyskasteren over de nordiske landene.

Den tredje grunnen til at nordiske skuespillere er attraktive er at de gir filmskaperne stor fleksibilitet. Sett med amerikanske øyne er de eksotiske, men ikke urovekkende. De kan benyttes som helter eller skurker uten filmen kan bli beskyldt for å stereotypisere — noe som fort skjer om skuespillere av afrikansk, arabisk eller endog latinamerikansk avstamning fyller skurkerollene. Det knytter seg lite frykt eller fordommer til vikingenes ætlinger. Danskene Mads Mikkelsen og Jesper Christensen og svenskene Stellan Skarsgaard og Michael Nyqvist har alle spilt badguys i nylige Hollywood-blockbustere.

Slik har det ikke alltid vært. I boken «Nordic Exposures: Scandinavian Identities in Classical Hollywood Cinema» beskriver Arne Lunde hvordan «den dumme svensken» var en stereotypisk komedieskikkelse i filmens tidlige år. Karl Dane var en stumfilmstjerne som mistet jobben da lydfilmen kom på grunn av sin danske aksent, og som til sist tok sitt eget liv. Før vi går av skaftet av begeistring for Hivjus «Game of Thrones»-rolle, eller mens vi gjør det, er det verd å huske på at Tormund-rollen er liten og ikke garanterer noe gjennombrudd i et av verdens mest febrilske arbeidsmarkeder.

Men det er all grunn til å berømme Hivju for at han har klart å gjøre inntrykk på blaserte amerikanske regissører — og minne hans norske kollegaer på at de lever i en tid der det slett ikke er sikkert at å snakke engelsk med et snev av Heyerdahl-brytning er noen ulempe.

Hentet fra: dagbladet.no
Alv Dahl